På denne skiva spiller jeg trompet og flygelhorn.

Musikkjournalister, især mannlige, får innimellom kjeft for å ty for lett til Kate Bush og Björk som referansepunkter i anmeldelser av plater signert kvinnelige artister.

Men hva skal en stakkar gjøre? Bush’ og Björks innflytelse på sine yngre kolleger synes endeløs – i Kaja «Kaia» Bremnes’ tilfelle er det spesielt sistnevnte artist man hører gjenklang av, fremfor alt i vokalfraseringen, komplett med geysirengelsk.

Bremnes føyer seg også inn blant de stadig flere norske debutantene som kan mistenkes for å ha lånt øre til Marit Larsens musikk. (Sjekk «Ada» opp mot «Solid Ground».)

Kaia gyver løs på folkpopsjangeren med samme storøyde glød som Larsen, mens miksen av organisk og elektronisk lyd på sin side sender tankene til de ovennevnte ikonene.

«Hørt det før» blir likevel ingen påtrengende problemstilling her. Kaia skriver til tider fortryllende sanger, like ambisiøse som de er instant fengende. Hun kan med fordel droppe sine mørke, sakrale pianoballader i fremtiden, for det er i liflig modus hun briljerer.

Der gjør hun det til gjengjeld til gagns.

BESTE LÅT: «Peanuts & Jellybeans»

THOMAS TALSETH